Reisebrev fra Japan og TYOC

I mars var Rania og Martin i Japan og deltok på Toyota Youth Orchestra Camp (TYOC) som representanter fra UNOF. Her kan du lese et reisebrev fra Rania om alt de opplevde!

I forkant av turen

Jeg oppdaget orkesterutvekslingen gjennom et innlegg på UNOFs Instagram-story, og ble straks nysgjerrig. Tanken på å få reise til Japan og spille i orkester der virket både spennende og utfordrende. Siden jeg liker å kaste meg ut i nye opplevelser, bestemte jeg meg for å sende inn en søknad uten høye forventninger.

Derfor ble gleden ekstra stor da jeg fikk innkallingen. Jeg skulle til Japan!

Velkomst

Martin og jeg ankom en dag før selve campen skulle begynne, ettersom orkesterstyret i TYOC hadde planlagt en velkomstmiddag og et opplegg for alle de internasjonale musikerne. På dette tidspunktet visste vi egentlig ikke stort mer enn tid og sted for oppmøtet, så det var mye spenning og nervøsitet for det som lå foran oss. Alt var nytt, og mye føltes ganske fremmed. Bare det å finne frem til møteplassen var en utfordring i seg selv, men til slutt klarte vi det.

Da vi kom frem ble vi møtt av representanter fra TYOC, og kort tid etter fikk vi hilse på de andre internasjonale musikerne. De kom blant annet fra Sør-Korea, Taiwan og Filippinene. Litt senere ble vi introdusert for orkesterstyret, eller som de selv kalte det: The Steering Committee. Komiteen besto utelukkende av musikere fra orkesteret, og det var de som hadde stått for organiseringen av hele velkomsten, i tillegg til store deler av campen. Opplegget de hadde forberedt denne kvelden, var en kreativ og sosial aktivitet: å male på japanske vifter (visstnok en populær ungdomsaktivitet i Japan). Jeg hadde aldri gjortdet før, og det var lenge siden jeg malte sist. Mens vi holdt på, gikk de andre orkesterrepresentantene rundt og prøvde å bli kjent med oss. Jeg syntes det var rart at de bare sto og så på, så jeg spurte om en av dem ville bli med. Hun brukte et øyeblikk på å forstå, men da hun skjønte det, satte hun seg og begynte å male med oss. Hun laget en japansk vifte til meg med teksten: «Velkommen til Japan, Rania!»

‍

Første øvelse

Dagen var endelig kommet. Første orkesterøvelse med TYOC! Dette var også dagen de fleste japanske musikerne ankom. TYOC består av unge musikere fra hele landet, og de færreste kom faktisk fra Tokyo. Jeg møtte folk fra Kyoto, Osaka, Fukuoka og andre mindre kjente steder.

Alle musikerne ble samlet til en velkomstseremoni hvor alle instruktørene, dirigenten og øverste ledere ved opplegget skulle representere seg selv. Mange taler som jeg forsto lite av, men også mye formalitet som jeg ikke var vant til. Like etter satt vi gang med Brahms andre symfoni og Don Juan.

Jeg var ganske spent på å skulle spille Don Juan med et ungdomsorkester. De fleste fiolinister vet hvor utfordrende stykketer, og basert på samtalene under velkomstmiddagen dagen før, fikk jeg inntrykk av at mange gruet seg. Jeg gikk inn i prosjektet med en forventning om at alle musikerne kom til å være rene vidundere. At nivået skulle være ekstremt høyt i forhold til alderen deres. Men det stemte ikke helt. Uten tvil var det noen som var utrolig dyktige og virkelig imponerende, men for det meste holdt deltakerne et nivå man kunne forvente av unge musikere. Det skal likevel sies: Alle var godt forberedt, og motivasjonen var høy. Et eksempel på dette var hvordan alle musikerne brukte selv korte pauser til å øve, til tross for lange og krevende øvingsdager. Det ga et innblikk i hvordan disiplin og arbeidsmoral formes tidlig blant japanere.

‍

Språkbarrieren

Jeg forventet en viss språkbarriere i Japan, men det viste seg å være enda mer utfordrende enn jeg hadde sett for meg. Japanere er generelt ganske sjenerte, noe som i seg selv kan gjøre det vanskelig å bli kjent med folk. Mangelen på engelskkunnskaper gjorde det ekstra krevende å bli kjent. Heldigvis var orkesterstyret til stor hjelp. De gjorde det hele mye enklere for oss. Med sine blå jakker var de alltid lette å få øye på, og de var tilgjengelige gjennom hele seminaret for å hjelpe oss når vi trengte det. Jeg ble spesielt kjent med Kohana fra orkesterstyret. Hun var en av de få musikerne som kunne engelsk flytende og sto for mye av kommunikasjonsflyten for de intensjonale musikerne. Takket være henne ble turen nokså lettere.

Det jeg kanskje var mest bekymret for, var hvordan språkbarrieren ville påvirke selve undervisningen. Seksjonsprøver ble undervist av Akihiro Miura og Kaoru Kondo, begge fiolinister som spiller i Tokyo Filharmonien. De snakket ikke engelsk, og nesten all undervisning fore gikk på japansk. Likevel ble jeg positivt overrasket over hvor mye jeg forsto nettopp fordi musikk er så universell.

Det var lett å oppfatte hvordan de ønsket at vi skulle frasere, bare ved å høre dem spille det selv, eller når de brukte italienske terminologi. Jeg forsto kanskje ikke alt de formidlet, men jeg fikk med meg det viktigste, og kom meg fint gjennom.

Tutti gikk også greit ettersom dirigenten vår KimboIshii kunne engelsk. Han hadde en fantastisk formidlingsevne og klarte alltid å få fram budskapet sitt på en underholdende og engasjerende måte. Uten tvil en av de beste dirigentene jeg har spilt med. En som åpenbart hadde solid kunnskap som både pedagog og musiker.

‍

Kulturforskjeller

Så langt hadde formaliteten kanskje vært den største kulturforskjellen jeg hadde lagt merke til, men en ting jeg visste om, og likevel helt hadde glemt, var bruken av spisepinner. Det ble plutselig veldig tydelig under den første lunsjen. Vi ble delt inn i instrumentgrupper og fikk servert bentobokser med kun spisepinner. Jeg tenkte for meg selv: "Å nei, jeg kan jo knapt bruke spisepinner …". Til da hadde jeg alltid klart å få tak i en gaffel, men nå hadde jeg ikke noe valg. Som om ikke det var nok, endte jeg opp med å sitte rett ved siden av instruktøren min, Akihiro, som dermed fikk full oversikt over mitt mildt sagt håpløse forsøk på å spise. Fra hans perspektiv så det sikkert ut som om jeg prøvde å stikke i hjel risen, heller enn å spise den. Flere rundt bordet begynte å le, mens jeg så vidt fikk i meg en munnfull. Men heldigvis ble det sakte men sikkert litt bedre. Jeg ble fast bestemt på en ting: Innen turen var over, skulle jeg lære meg å bruke spisepinner ordentlig! Og det gjorde jeg faktisk. Den siste dagen fikk vi servert en bentoboks med kun spisepinner. Instruktøren min satt rett overfor meg, og da han så at jeg håndterte maten uten problemer, ga han meg et godkjennende nikk og en tommel opp.

‍

Konsertdag

Endelig var tiden kommet for konsert. Fram til da hadde vi øvd intenst fra morgen til kveld, dag etter dag. Dette var riktignok ikke den offisielle avslutningskonserten, siden programmet går over to år. I stedet var det en slags "pre-concert". En uoffisiell konsert for å markere progresjonen vår. Under selve konserten spilte de intensjonale musikerne kun Don Juan. Jeg husker at jeg var nervøs og spent i forkant av konserten, men var i etterkant fornøyd med hva vi hadde klart å oppnå etter få dager med øvelse. Like etter konserten hadde vi en avslutningsfest med masse god mat, taler og show.

‍

Veien hjemover og ettertanker

Reisen til Japan nærmet seg slutten. Vi hadde en siste tutti-gjennomgang av repertoaret og deltok i en avslutningsseremoni. Der tok jeg farvel med de japanske musikerne, de internasjonale deltakerne, dirigenten og alle de andre jeg hadde blitt kjent med i løpet av oppholdet. Deretter måtte Martin og jeg skynde oss videre til flyplassen.

Da jeg satte meg i flyet på vei hjem, kjente jeg en dyp takknemlighet for alt jeg hadde opplevd. Det å ha blitt undervist av landets fremste musikere, fått meg nye venner på tvers av landegrenser, og ikke minst spilt masse musikk side om side med japanere. En uforglemmelig tur som ikke ville vært mulig uten UNOF og TYOC. Takk for en opplevelse for livet!

‍

‍

‍